fredag 2. september 2011

Ungdomsskolen neste !

Nå er barneskolen over og et kapittel fyllt med frustrasjon og kamper mot systemet lukkes (håper jeg). Selv om det hjalp veldig når vi fortalte om diagnosen i klassen i forhold til det sosiale, var det fortsatt mange kamper for meg som mor å ta. Planer som ikke ble laget, ikke ble fulgt opp og i hvertfall ikke evaluert. Dårlig oppfølging fra skolens ledelse og respektløs kommunikasjon.
Veldig mange med Asperger sliter med skolevegring og leksevegring. Vi satt gjerne en og en halv time med leksene opp til 4 klasse.Hadde jeg visst om diagnosen hadde jeg krevd leksefri. Det skaper bare mer frustrasjon, flere konflikter og en enda større følelse av avmakt å holde på med lekser på denne måten. I 4 byttet hun lærer og det ble så mye bedre ;) Det går diskusjoner om skolevegring hver høst på nettsider for foreldre som har barn med Asperger. Jeg var nysgjerrig på hvordan vi hadde klart å få vår datter til å gå på skolen, også det året i 6 klasse når hun ble mobbet. "Du vet hva de sier om lettvinte løsninger mamma" var svaret jeg fikk ! Så jeg har ikke så mye å svare til de som lurer på hva vi har gjort. Men å fjerne mye lekser og ellers støtte henne så godt man kan er vel det vi har gjort.

Vi har valgt en privatskole nå som hun har begynt på ungdomsskolen. Det er en Montessori skole. De gjør seg ferdig med skolearbedet i skoletiden, så de har ikke lekser ;) De har også varm lunsj hver dag (som en del av undervisningen i mat & helse ) så jeg slipper å lage matpakke. Små gleder, men viktige gleder. Hun trives svært godt allerede. Hun får frihet til å fordype seg ned i prosjekter og fag. Hun slipper å bytte fra matte til engelsk akkurat når hun har komt igang å jobbe godt, og hun slipper svar som "det skal vi lære om til neste år". Hun har funnet en venninde. Hun har flinke lærere som kan gi henne noe å strekke seg etter. Læreren fortalte oss at det eneste hun så som en utfordring i forhold til vår datter var å få henne til å komme igang raskere, og å gi henne nok utfordringer, fordi hun er så skarp (smart). Flott med så offensiv lærer!

Men det var en stor utfordring knyttet til det å starte på ungdomsskolen. Ikke det at det var et nytt sted, ikke det at hun ikke kjente noen, heller ikke det at det var nye lærere. Utfordringen var transporten til og fra ! Bare vi har sagt ordet buss, har hun nesten sluttet å puste. Hun har hatt angstanfall på holdeplassen når de skal på busstur med klassen. Hun har måttet vite hvem som skulle sitte med henne dagen før og har ikke sovet natten før. Vi prøvde å øve litt i vår, og hun gråt. Jeg tenkte at dette kom til å ta lang tid å øve inn.
Det var derfor en stor bekymring for oss hvordan vi skulle få til det når vi er i full jobb. Jeg kunne ta buss og bybane med hun til skolen, men hun måtte jo komme seg hjem på egen hånd.
Det hun er redd for er:
Folkemengden på bussholdeplassen, inne på bussen (bybanen). Hun vet ikke hvem de er og hva om en setter seg ned vedsiden av henne. Hun er også redd for  hva hun skal gjøre for å få bilett, hva om noe går galt.
Bakterier, bussen er skitten. alle har tatt på ting og det er ikke sikkert de har vasket hendene sine. ( "for det er det mange som glemmer mamma, også voksne mennesker")


Å gå av på feil sted, å havne feil selv om hun går av rett, å vite at hun får med seg når hun skal gå av og at hun skal klare å komme av i tide.
Å ha folk tett innpå seg. Det er ikke plass til å ha boblen rundt seg i det offentlige rom. Samtidig som hun er redd for boblen, for da er hun i sin egen verden og vil ikke få med seg at hun skal gå av !





Barn og ungdom med Asperger syndrom har krav på taxi til og fra skole. Men da vil hun ikke lære å benytte offentlig transport, hun vil være avhengig av taxi eller at vi kjører og henter. Jeg var fast bestemt på å prøve dette, for å få henne selvstendig er viktig for meg. Vi må bare sørge for hjelpemidler og støtte og bruke tid.

Hun bruker  First - Then, en genial app ! Her kan man legge inn egne bilder i "lister", slik at man kan se alle oppgaver som skal gjøres. Vi har en som heter "morgenrutine", hvor det er bilde av tannbørste, frokost, børste etc.
Så første skoledag hadde vi med mobilen og dette programmet fremme. Tok bilde av bussen, så bybanestoppet, så la vi inn kart fra bybanestoppet til skolen (det er 200m, men likevel). Vi gjorde det samme på tilbakeveien. Listen kallte vi "til og fra skolen". Jeg hadde også med familiens nye valp ! Det tok fokuset vekk fra hvor skummelt dette var, og hun så at valpen syns det var litt skummelt og.

Så var dag to kommet, vi tok buss og bybane sammen. Hun gikk av på sitt stopp og jeg fortsatte. Hun skulle nå prøve å klare hjemturen alene ! Mange vil synes dette er for raskt, at hun presses. Men jeg hadde gått igjennom mange ganger med henne at bybanen ikke går lenger enn der hun skal av, så hun kommer rett uansett. Så må hun vente på bussen med riktig nummer (det er vanskelig). Hun kunne ringe meg underveis, og jeg hadde forsikret henne om at vi kom å hentet henne dersom noe gikk galt. Men det var en stor risiko. Men jeg valgte å "late som" om jeg trodde hun ville klare det helt fint, ikke gjøre for stort nummer av det.
Bare slik kan man skape mestring. Hun kan så mye, så dette skal hun og klare.

Hun ringte meg når hun stod på bybanestoppet for å snakke med meg og forsikre seg om at hun stod på rett side. Jeg lyttet, og igjen "latet som". Det jeg mener med det er at vi kvinner ofte snakker for mye,  da kan vi skape en engstelse som ikke var der hos barnet fra før, men det blir minnet på at dette var skummelt av oss.
Hun ringte igjen på endestoppet for å høre at hun stod rett og at hun husket rett bussnummer. Jeg skrøt av henne. Så ringte hun igjen, busskortet virket ikke !!! Jeg tenkte at "å nei, nå har hun latt bussen gå og er helt fortvilet".

Men neida, hun hadde snakket med bussjåføren som hadde sagt at hun hadde skolekort, så hun kunne bare sette seg ned ;)
Hun var så stolt i stemmen sin, og jeg og !
For en mestringsfølelse og for en glede !
Nå tar hun buss og bane til og fra skolen hver dag. Det finnes ikke begrensninger for disse barna, de har bare noen utfordringer, og de skal vi klare sammen ;)

 Ha en fin høst !