fredag 15. april 2011

A for annerledes eller A for Alv ?


Jenten min har "alltid" visst at hun var "annerledes". Men heldigvis har vi foreldre og noen andre voksenpersoner støttet henne i det, så hun er også sikker på at hun er verdifull. At hun er god nok slik hun er. Hennes måte å være inkluderende på, ærligheten i møte med andre mennesker og det totale fravær av skjulte agendaer eller strategier er befriende. Hun har en egen evne til å fengsle folk, mange synes det er spennende å snakke med henne og være med henne. Fasinerende og forfriskende.
Ikke alle selvfølgelig. Ikke de som synes barn skal ses men ikke høres, ikke de som vil ha rett og som derfor ikke lytter i en diskusjon, ikke de som mener barn bør klemme på kommando, ikke de som er opptatt av fasade og ikke de som bare vil snakke om hyggelige ting.
Mamma, nå skal vi altså bombe Libya. Gjør vi det for at vi skal se snille ut? Eller for at vi skal kunne selge mer våpen? For vi har jo solgt våpen, vi lager jo våpen.Vi har helt sikkert solgt til land som Libya har kjøpt fra.
Slike ting diskuteres mye hjemme hos oss. Hun lever seg inn i de ulike partenes situasjon, men sitter likevel litt snusfornuftig på sidelinjen og kommenterer at det ikke blir fred når de er så dumme å fortsette å krige. Som om det er så enkelt, det er jo bare å slutte å skyte på hverandre. Det kan være naivt, men det er jo ikke feil. Denne måten å tenke Svart-Hvitt på er typisk for mange med Asperger.

Når man leser om annerledesheten til en med Asperger står det mye om sosiale vansker. Jeg skal ikke stikke under en stol at de er der. Men det er vansker, ikke en "defekt", og jeg er overbevist om at det kan trenes på. Vi "vanlige" kan ha godt av et skråblikk på vår sosiale praksis.
Egosentrisitet, manglende evne til å sette seg inn i andres følelser og til og med mangel på empati er ord som møter deg når du leser om Asperger syndrom. Det var disse ordene som var tyngst å lese både for min datter og meg selv. Hun kjente seg ikke igjen. At hun skulle være egoistisk, bare tenke på seg selv og ikke bry seg om andres følelser. Hun følte det som dypt krenkende.

På barneskolen 1-5 klasse var min datter midtpunktet i en jentegjeng. Hun hadde rik fantasi og trengte ikke leker for å leke. De andre jentene syns det var spennende og vi hadde syklubb og andre hobbyverksteder eller det var utkledningslek på rommet med de villeste historier.
Læreren kom i første klasse og fortalte meg hva min datter hadde gjort en dag klassen hadde vært i skogen:
Det regnet og var ganske surt, mange av barna syns det var kjedelig og klaget. Da satte hun igang bondegårdslek med kongler og pinner.Hun laget et helt samfunn. Hun inkluderte alle som ville, og hjalp de inn i leken.Hun laget dyr til de som ville det. 
Jeg trodde ikke barn kunne leke sånn i dag.... Sa læreren
Men hun forstod ikke dette med å være sammen to og to eller å stenge noen ute:
Mamma, Eva vil ikke være med meg hvis jeg er med Kari
Er det mangel på sosial kompetanse? Eller er det mangel på å være egoistisk og stenge noen ute?
Jeg vil heller ha flere barn med dette "sosiale avviket" som er snille og kanskje litt naive. Nå er min datter 12 år og tenåringstiden vil nok ikke bli helt enkel sosialt sett. Hun har jenter som ønsker å være med henne, men hun tar lite initiativ selv.Hun er mye alene. For mye synes jeg. Hun har et sterkt ønske om å være sosial og å ha venner. Men hun klarer ikke "småpratet" om mote og gutter som jentene holder på med nå. Maktspillet i jentegjengen klarer hun heller ikke å forstå eller forholde seg til. Hun er egoistisk i den forstand at hun vil snakke om ting som hun synes er interessant. Styrken i tenåringstiden er at gruppepress fungerer dårlig på en med Asperger syndrom, de går sine egne veier uansett hva andre måtte mene om deres valg, klær eller annet.

Rudy Simone skriver mye om dette med følelser og sosial adferd i sin bok. Hun skriver om den enorme følsomheten (sensitiviteten) de fleste med Asperger har. Lyd, lys, lukt, berøring - allt virker sterkere på de. For å kunne "overleve" må de derfor beskytte seg mot disse sterke inntrykkene. Slik er det også med følelsesmessige intrykk. Min datter blir helt opprørt når hun ser på nyhetene om urettferdighet og maktbruk i verden. Hun tar det så innover seg at manglende empati blir feil ord. Jeg vil heller bruke Rudy Simone sitt ord om forsterket empati. Så forsterket at det kan bli for mye, og da må man sette opp en vegg. Men hennes evne til å sette opp denne veggen er dårlig. Er det da hun eller oss andre som kan se på urett uten å bli så dårlig det er noe i veien med?

Denne annerledesheten til min datter får meg til å tenke på en Alv. Et annerledes vesen som jeg ikke alltid forstår og som har en helt egen måte å betrakte verden på. Hun ser på den "utenfra", som om hun ikke helt tillhører vår verden. Hun rister på hodet over krig og miljø ødeleggelser. Dette blikket på verden, tror jeg vi trenger.
Hun er mer naturlig enn de fleste og er i kontakt med egne behov. Mange i vår tid må gå på kurs i "mindfullness", dra på SPA eller andre ting for å "kjenne seg selv" ,eller for å klare å stresse ned. Det gjør hun helt naturlig. Kanskje det er noe for oss "vanlige" å lære her om hva som er viktig og ekte.
Selv om det kan være ganske stressende for en mor når man skal nå en buss og hun har all tid i verden ;)

2 kommentarer: