fredag 19. oktober 2012

En milepæl nådd !

Jeg satt å skrev om fremgang, lettere hverdag og det at ting kan øves på og til slutt mestres her på bloggen i går. Det gikk troll i ord, i dag kom en av de største milepæler jeg har opplevd !

Min datter har hatt regulering. Det å gå til tannlegen har alltid vært utrolig skummelt og skremmende. Lettere ble det ikke med strengen. I den forbindelse måtte to tenner trekkes hos skoletannlegen. De vet at hun har Asperger, men ikke alle ansatte skjønner så mye av det. Dere har nok alle opplevd det, men jeg har latt henne slippe å ta bilder (for de er så vonde å ha i munnen) til tannlegens hoderysting. Men igjen viktig og uviktig kamp ! Mitt mål er å få henne til tannlegen i det hele tatt.

Damen hun har gått til i det siste er utrolig flink heldigvis, tålmodig og vennlig - så da kan vi ta bilder. Jeg gav beskjed om at selv om det var vanlig å trekke en tann og så komme tilbake for å trekke en ny så måtte vi ta begge. Ikke sjangs i havet for at jeg får henne tilbake ellers. Bedøvelse ble satt og de begynte å trekke, tannen satt fast. Ny bedøvelse for hun sa hun kjente det. Tannen satt fast. Hun begynte å gråte. Jeg sa at vi måtte gjøre det. Tannlegen dro og tannpleier og jeg holdt jenten. Tannlegen var vel nesten på gråten selv. Til slutt kom tannen ut og en utslitt jente satt i stolen med tårene trillende. Da var det tann nummer to ! Selvfølgelig hadde vi en liten pause, men jeg forklarte henne at vi måtte gjøre dette, det var ingen vei utenom - ingen truing ingen lokking, bare fakta. Heldigvis sa det bare plopp og den gikk ut. Hun fikk masse skryt og omsorg. For en dag. Hun tegnet en flott tegning til tannlegen samme kveld på eget initiativ og den leverte vi to dager senere. Tannlegen ble kjempeglad. Besøkene etterpå har gått fint.

Så til i dag. Hun skulle til denne tannlegen i dag men jeg fikk et møte jeg måtte ta på jobben. "Vi må nok avlyse tannlegetimen" sier jeg om morgenen. Hun har fått beskjed om at jeg skal kjøre henne til tannlegen."Du får bare ta bussen til skolen". "Er det den reguleringstannlegen jeg skal til ?" Spør hun. "Nei det er den andre". " Åhh, ja for hvis det var reguleringstannlegen hadde jeg nok klart å gå selv, for bussen går jo forbi".....????? Jeg ble forbauset, jeg har jo måttet være med helt bort til stolen, ikke kan jeg vente på venteværelset engang. "Den ligger rett ved den" sier jeg og forklarer. "Det klarer jeg nok" sier hun !!!! Vi tok frem mobilen (iPhone) og jeg viste henne hvordan hun skulle sette inn tannlegen på "kart" appen og velge gående. Da kan hun se hvor hun er og hvor hun skal gå.
Hun gikk ned til busstoppet glad og fornøyd og ringte meg når hun gikk av bussen. Vi gikk igjennom det en gang til. Så sa jeg at hun måtte gi beskjed i luken når hun kom frem.

Hun klarte dette! Helt utenkelig for 6 mnd. siden. Hun klarte å komme seg på skolen etterpå, ha en skoledag og ta bussen hjem ! Så nå er hun på rommet med lukket dør - og det skal hun få lov til i hele kveld, hun skal få sitte på dataen eller tegne eller hva det er hun gjør. For en dag, for en mestring ! Og så utrolig stolt hun var over å klare dette ( og jeg er jo så stolt at jeg snart sprekker)


torsdag 18. oktober 2012

Viktige og uviktige kamper !

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, og hovedgrunnen til det er at det går så bra.
Jeg vet rett å slett ikke hva jeg skal skrive om.
Da var det en som sa til meg, men det må du jo fortelle om...hvorfor har det blitt sånn ?

Hvorfor er jenten min så trygg på seg selv at hun tør å ta utfordringer som kommer litt plutselig ? Hvordan klarer hun å jobbe på skolen ? Ta bussen hver dag, og finne hjem når hun har tatt feil buss? Hvordan har vi fått en hverdag uten "meltdowns" Hvordan kom vi frem til denne hverdagen ?
Jeg er sikker på at det har med øving å gjøre, samt evnen til å skille mellom viktige og uviktige kamper. For å ta et eksempel rundt situasjoner jeg har beskrevet tidligere i bloggen:
  • 17 mai, er det viktig at hun skal "øve seg" på folkemengden, bråket, familiebesøkene og allt annet som skjer etter relativt stramme rammer den dagen. Mye forventninger til hva "et normalt barn" skal gjøre og hvordan det skal oppføre seg. Man skal gå i fine klær og være ganske "striglet" hele familien...ja for ikke å glemme smile, vi må smile :-) Mange i min familie mener det " Hun må bare øve seg, det er jo kjekt, tenk så dumt for henne å ikke få det med seg". Det er en uviktig kamp for meg ! Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om at hun burde gjøre, jeg synes ikke det er noe mål å øve på å klare en 17 mai. Uviktig kamp mener jeg.
  • Ta buss, er det nødvendig at hun skal øve på det når hun har rett på Taxi til og fra skolen. Opplever hun ikke nok ubehag som det er om ikke hun skal måtte gjøre dette og. Jeg mener det er helt nødvendig, en viktig kamp ! Jeg ønsker at hun skal kunne komme seg til og fra aktiviteter, venner og skole på egen hånd. Hun skal bli selvstendig. Første gangen gråt hun når jeg gikk fra henne på bussen...støttekontakten skulle komme på samme bussen, hun hadde kart som viste bussruten på mobilen og vi hadde telefonkontakt med henne og støttekontakten....Men det krever mye å øve slik,de blikkene jeg fikk fra de andre passagererne...skulle ønske jeg kunne ha en plakat rundt halsen som sa "Vi trener og det er viktig".
Før diagnosen så jeg at jeg lot uviktige ting bli viktige fordi jeg var redd for hva andre ville mene og synes. Merkelig nok mest innenfor familien. Jeg har snakket med flere foreldre til barn med Asperger og de forteller om det samme: "Bestemor blir så lei seg om hun ikke får klem, så vi tvinger han til å gi det". "Når man har fått presang må man klemme den man har fått det fra".
Heldigvis klarte jeg selv før diagnosen å tenke klart noen ganger og velge rett. Jeg utsatte henne ikke for ting som jeg så var krenkende for henne, selv om andre forventet det. Typisk " gi klem".
Jeg viste tydelig at jeg var på hennes lag, det var ikke hun som skulle tilpasse seg, det var de voksne som fikk endre seg. Det har gitt henne en enorm trygghet på at hun er god nok som hun er - hun er annerledes men ikke "feil".Jeg er helt sikker på at det er det som har gjort henne til den hun er i dag.

En helt grunnleggende episode skjedde når hun var fire år. Etter det har vi valgt å fokusere på vår lille familie på 4, og på å være med familie og venner som gir oss energi og som liker oss (som vi er) fremfor de som bare høflig forholdt seg til oss fordi vi var familie. Blod er ikke alltid tykkere enn vann ! Jeg tror man bare må finne ut hvem man vil tilbringe tid med, og ikke være høflig på bekostning av selvfølelsen, det er det ikke verdt !

Jeg tvinger henne til å gjøre ting hun misliker, ting hun er redd for og synes er ubehagelig, men hun vet at jeg ikke utsetter henne for noe hun ikke vil klare.
Det gjør vondt å vokse - og jøss som hun har vokst !

Jeg ønsker at dere som er i samme situasjon skal se at selv om det er vondt og vanskelig mens det står på, så er det lys i tunnelen, bare jobb med små mål !
Vi har en flott hverdag i dag med mestring langt utover det jeg  hadde håpet på men klart vi har utfordringer og...det skal jeg skrive mer om neste gang :-)