tirsdag 27. november 2012

Asperger hos jenter trenger ikke å "synes" så mye

Som jeg har skrevet om før er Asperger hos jenter noe helt annet enn det jeg i hvertfall forbandt med Asperger tidligere. Jeg hadde en forestilling om den "nerdete" gutten. En type som forfatter Lahlum eller Sheldon I Big Bang Theory klipp av serien Big bang Theory hvis dere ikke har oppdaget denne fantastiske serien :-)

Men slik er det ikke nødvendigvis for jenter. Jenter kan være sosiale kameleoner og klare seg veldig bra, bare bli slitne av å være veldig ryddige og flinke.

Her er noen klipp hvor Rudy Simone som leser fra sin fantastiske bok og hvor hun forklarer litt om hva en partner bør vite dersom de blir sammen med en jente med AS. Rudy Simone har AS selv.


Rudy Simone leser fra sin bok Aspergirls

Rudy Simone om :22 ting en med AS vil at sin partner skal vite om


4 kommentarer:

  1. Hei!
    Jeg har lest i bloggen din og synes det du skriver er veldig interessant og bra skrevet. Det skrives alt for lite om jenter og AS.

    Jeg er sykepleier og jobber bl. a. med autisme og AS. Som du skriver er det for omverden mindre tydelige symptomer på AS hos jenter enn for gutter. Dette betyr ikke at disse jentene opplever mindre stress og følelsen av å ikke bli forstått, snarere tvert imot. En artikel som jeg har lest refererer til en kvinne med AS. Hun beskriver at hennes adferd lå tett opp til "det normale" og ble ikke oppfattet som unormal. Men inni seg strevde hun svært mye med å hige etter å opptre som normal, ved at mye av det hun foretok seg var tillært adferd og kopiering/speiling av andre jenters adferd. Man kan selv forestille seg hvor tungt det må være for et barn og hele tiden strekke seg etter andre og kopiere adferd som for andre kommer naturlig.

    Mitt angasjement knyttet til AS er ikke bare jobbrelatert. Min samboer har en jente på som har klare samspillsvansker. Hun var veldig tidlig med å snakke og utviklet tidlig et godt og komplisert språk. Hun har hele tiden vært veldig aktiv. Hun kan nesten ikke sitte stille og hopper/løper mye i stor fart. Hun tar dårlig korreksjon og liker ikke å bli korrigert. Ting hun skal gjøre blir gjort på hennes måte eller på den måten hun har lært seg. Ingen kan gi henne innspiller eller forsøke å få henne til å endre på måten hun gjør ting på, selv om det ikke alltid er hensiktsmessig. Kan nevne som eks. Når hun var liten pleide vi å kle på vottene før vi tok på ytterjakken, slik at det ikke skulle komme snø imellom. Dette regner jeg som ganske vanlig måte å kle på et lite barn.:-)Problemet nå når hun er større er at hun skal kle på seg selv. Det blir veldig vanskelig for henne å få lukket igjen glidelås eller knapper med vottene på.

    Hennes aktive hverdag, rigiditet og til tider noe klumsete motorikk gjør at hun ofte faller å slår seg eller griser seg til. Dersom hun slår seg er det ingen som kan ha så vondt som henne og hun blir svært dramatisk. Måltider inntaes med hele ansiktet og det er alltid mye gris rundt henne.

    Hun viser også tydelig mangel på empati og er ganske selvsentrert. Kan ikke vente på tur og skal helst ha fokus hele tiden. Hun kan komme med kommenterer som oppfattes som frekke og som kan støte andre. Eks. på dette er når hun i barnehagen kommenterte at en jente var stygg. Hun var mørkhudet og jentas svar på hvorfor hun var stygg var nettopp det at hun likte ikke brunfarge og syntes ikke det var noe særlig fint. Denne kommentaren kom til barnehagepersonalet mens den mørkhudetet jenta var tilstede. Jeg har en rekke andre kommentarer som beskriver det samme - manglende tanke for at andre kan bli lei seg.

    Mitt problem i denne sammenhengen blir at jentas mor, ikke er enig med meg i at jentas peker mot AS eller noe liknende. Hun mener at hun bare er umoden og at "det er nå bare slik hun er". Kan nevne at vi har flere barn i huset og hun har en helt annen måte å samspille enn de rundt seg. Det blir ofte konflikter mellom dem, som søsken flest. Men ofte bunner disse opp i hennes manglende evne til å ta andres perspektiv. Hennes rigiditet og noe egosentriske adferd går ut over de andre barna. Når jeg nevner AS for jentas mor blir hun irritert og sier at hun kan mye om dette og er bråsikker på at det er det ikke. Jeg mener likevel at det kunne vært riktig å få henne kartlagt, slik at vi kan støtte henne og hjelpe henne i forhold til en eventuell utviklingsforstyrrelse. Dette vil også være til nytte i forhold til skola, slik at de også kan møte henne på en bedre måte.

    Dette ble et veldig langt innlegg. Men jeg ble veldig engasjert når jeg fant din blogg og dermed visste at jeg skrev til noe som kjente mer til problemstillingen enn jeg selv. Hadde vært nyttig å høre hva du tenker i forhold til det som jeg skrev her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei !
      Takk for at du legger igjen en kommentar, det er kjekt å se at noen finner og leser det jeg skriver. Jeg vet jo ikke om jenten du nevner har AS eller om hun bare er "seg selv" som moren mener. Men på generellt grunnlag kan jeg bare si at de fleste vet så lite om AS hos jenter at det er den vanlige reaksjonen: " Nei det feiler ikke henne det i hvertfall". Ofte har man iblandet en sorg og sårbarhet i forhold til at man har et "spesiellt" barn. Det er ikke alle som ser på det som noe positivt, så man får ofte mange negative tilbakemeldinger som forelder og har dermed lett for å gå i forsvar. For å ta eksempelet ditt med "det brune barnet" som dere raskt konkluderer med er lite empatisk å si. Men det er jo fordi vi setter det inn i en rasistisk tankegang og tenker at det må vi ikke si. Hun konstaterer kanskje bare det hun ser og legger ingen følelser i det." jeg liker det og ikke det" Andre barn har ofte veldig mye mer utspekulerte måter å si ting på så ikke voksne oppfatter det som "stygt" - men de har ment det for å såre. Jeg har til nå ikke møtt en med AS som har ment å såre. Så vi tillegger ofte noe en annen mening.Kunne vi hatt et samfunn som omfavnet ulikhet og fikk folk til å være solt over de personene de er så hadde nok ikke så mange gått i forsvar og vi hadde kunnet hjelpe flere. Det er grunnen til at jeg ønsker å være så åpen som mulig :-) Det ble et langt svar og jeg vet ikke om det hjalp deg.

      Slett
  2. Heisan! Jeg har også lest flere av blogginnleggene dine. Deilig å finne noen som beveger seg i noenlunde samme skrudde univers som meg selv:) Jeg har en sønn på 10 som er under utredning for aspergers, og som jeg er ganske sikker på vil få en diagnose. Men jeg har også en datter som jeg lurer på. Hun er syv år. På de fleste områder er hun mye "flinkere" enn broren sin, og hun har ingen læreproblemer slik han har. Men det jeg særlig reagerer på hos henne er tendensen til å plumpe ut med sine ærlige meninger om det meste; "Den buksa var stygg"; "du er dårlig i fotball"; etc; etc; Hun viser liten innsikt i at dette kan såre, men etter utallige forklaringer ser det ut til at dette med klær og fotball begynner å få et slags feste; imidlertid har det ikke noe særlig overføringsverdi til andre områder. Hun kan fortsatt stille seg ved siden av noen som tegner, og le av det fordi hun mener tegningen er dårlig! Hun har flere venninner på skolen og ser ut til å klare seg veldig bra, men når hun har med seg noen hjem blir hun ofte veldig sliten etter en stund; hun klarer ikke å si ifra om dette, istedet blir hun vrang og lite hyggelig å være sammen med. Hun har også alltid fra hun var helt liten vært veldig ærlig i forhold til patier/antipatier for andre mennesker. Er det noen hun ikke liker, så blir det veldig tydelig for alle rundt henne. Som liten var hun veldig selektiv i forhold til hvem hun ville være med. På samme tid er disse problemene veldig subtile, og bare vi i nærmeste familien og heldigvis også læreren hennes ser at det kan ligge et problem her. Det er ingen gehør hos andre i familien som jeg forklarer dette for. Hun blir også omtalt som umoden for alderen, og "det er vel bare slik hun er". Heldigvis har vi hatt et første møte med ppt, og jeg er spent på resultatet av testene. Allikevel tenker jeg at resultatet av skjemaer og slikt som vi har fylt ut vil gjøre at hun havner innenfor normalområdet... Tenkte jeg skulle høre med dere om dere synes dette høres kjent ut? Er jo redd for at hun vil falle utenfor i klassen, hvis hun opprettholder sin "ærlighet" i forhold til det hun ser rundt seg. Forsøker alltid å forklare henne hvorfor folk rundt henne kan bli opprørt, og spørre om dette er noe hun ville likt å høre selv - kanskje kan man terpe på det lenge nok til at den tanken dukker opp før ting blir sagt, slik at det ikke blir så mye "relasjonsreperasjoner" i etterkant!

    Mor til tre

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei !

      Kjekt at du finner noe nyttig her på Bloggen :-) Vi trenger alle å se at det er flere i tilsvarende situasjon. Jenten min er veldig ærlig ja. Det har ikke vært et problem for oss for hun har bare sagt fine ting, lagt merke til at folk har klippet håret, fått nye klær og lignende. Hun er g veldig støttende hvis de prøver å lage noe. Men det er mange med Asperger som sier ufiltrerte ting vet jeg. Men jeg gjentar meg selv fra forrige svar...jeg tror ikke de mener å såre, de bare konstaterer noe. Lykke til med utredninger og videre hverdag

      Slett