torsdag 18. oktober 2012

Viktige og uviktige kamper !

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen, og hovedgrunnen til det er at det går så bra.
Jeg vet rett å slett ikke hva jeg skal skrive om.
Da var det en som sa til meg, men det må du jo fortelle om...hvorfor har det blitt sånn ?

Hvorfor er jenten min så trygg på seg selv at hun tør å ta utfordringer som kommer litt plutselig ? Hvordan klarer hun å jobbe på skolen ? Ta bussen hver dag, og finne hjem når hun har tatt feil buss? Hvordan har vi fått en hverdag uten "meltdowns" Hvordan kom vi frem til denne hverdagen ?
Jeg er sikker på at det har med øving å gjøre, samt evnen til å skille mellom viktige og uviktige kamper. For å ta et eksempel rundt situasjoner jeg har beskrevet tidligere i bloggen:
  • 17 mai, er det viktig at hun skal "øve seg" på folkemengden, bråket, familiebesøkene og allt annet som skjer etter relativt stramme rammer den dagen. Mye forventninger til hva "et normalt barn" skal gjøre og hvordan det skal oppføre seg. Man skal gå i fine klær og være ganske "striglet" hele familien...ja for ikke å glemme smile, vi må smile :-) Mange i min familie mener det " Hun må bare øve seg, det er jo kjekt, tenk så dumt for henne å ikke få det med seg". Det er en uviktig kamp for meg ! Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om at hun burde gjøre, jeg synes ikke det er noe mål å øve på å klare en 17 mai. Uviktig kamp mener jeg.
  • Ta buss, er det nødvendig at hun skal øve på det når hun har rett på Taxi til og fra skolen. Opplever hun ikke nok ubehag som det er om ikke hun skal måtte gjøre dette og. Jeg mener det er helt nødvendig, en viktig kamp ! Jeg ønsker at hun skal kunne komme seg til og fra aktiviteter, venner og skole på egen hånd. Hun skal bli selvstendig. Første gangen gråt hun når jeg gikk fra henne på bussen...støttekontakten skulle komme på samme bussen, hun hadde kart som viste bussruten på mobilen og vi hadde telefonkontakt med henne og støttekontakten....Men det krever mye å øve slik,de blikkene jeg fikk fra de andre passagererne...skulle ønske jeg kunne ha en plakat rundt halsen som sa "Vi trener og det er viktig".
Før diagnosen så jeg at jeg lot uviktige ting bli viktige fordi jeg var redd for hva andre ville mene og synes. Merkelig nok mest innenfor familien. Jeg har snakket med flere foreldre til barn med Asperger og de forteller om det samme: "Bestemor blir så lei seg om hun ikke får klem, så vi tvinger han til å gi det". "Når man har fått presang må man klemme den man har fått det fra".
Heldigvis klarte jeg selv før diagnosen å tenke klart noen ganger og velge rett. Jeg utsatte henne ikke for ting som jeg så var krenkende for henne, selv om andre forventet det. Typisk " gi klem".
Jeg viste tydelig at jeg var på hennes lag, det var ikke hun som skulle tilpasse seg, det var de voksne som fikk endre seg. Det har gitt henne en enorm trygghet på at hun er god nok som hun er - hun er annerledes men ikke "feil".Jeg er helt sikker på at det er det som har gjort henne til den hun er i dag.

En helt grunnleggende episode skjedde når hun var fire år. Etter det har vi valgt å fokusere på vår lille familie på 4, og på å være med familie og venner som gir oss energi og som liker oss (som vi er) fremfor de som bare høflig forholdt seg til oss fordi vi var familie. Blod er ikke alltid tykkere enn vann ! Jeg tror man bare må finne ut hvem man vil tilbringe tid med, og ikke være høflig på bekostning av selvfølelsen, det er det ikke verdt !

Jeg tvinger henne til å gjøre ting hun misliker, ting hun er redd for og synes er ubehagelig, men hun vet at jeg ikke utsetter henne for noe hun ikke vil klare.
Det gjør vondt å vokse - og jøss som hun har vokst !

Jeg ønsker at dere som er i samme situasjon skal se at selv om det er vondt og vanskelig mens det står på, så er det lys i tunnelen, bare jobb med små mål !
Vi har en flott hverdag i dag med mestring langt utover det jeg  hadde håpet på men klart vi har utfordringer og...det skal jeg skrive mer om neste gang :-)

2 kommentarer:

  1. Hei! Jeg er også mor til en jente med Asperger. Så fint å høre at det går bra med dere nå! Vi er i startgropa med usikkerhet og frustrasjon. Jeg har også en blogg hvor jeg skriver om hvordan det er å være i vår situasjon. Denne bloggen er helt anonym, men hvis du vil se hva jeg skriver og dele erfaringer kan du gjerne kontakte meg på sabelhult@hotmail.com
    Lisa

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en utrolig frustrerende tid. Men også nyttig. Det å fine ut av diagnosen og hva det vil si for henne og familien. Jeg ser at det har gitt jenten min en enorm trygghet at vi fra dag 1 har vært åpne om det til alle.
      Jeg tar gjerne kontakt :-) Kjekt med nettverk

      Slett