onsdag 5. november 2014

Tid, så vanskelig å forstå

En av de mest frustrerende tingene ved å være mor til en med Asperger (for vår del i hvertfall) er dette med tidsbegrepet. Jeg forstod tidlig at det var vanskelig å bedømme tid.


 Når jenten min var i barnehagealder og vi skulle forberede endringer, som å gi beskjed om at vi skal gå om 10 minutter - så virket det ikke i det hele tatt. Selv om alle vanlige pedagogiske modeller sier at det er måten å gjøre det på !
Hun ble like sint og frustrert som om jeg hadde gått rett inn og sagt at nå skal vi gå.

Den gang hadde hun ingen diagnose, og som jeg har skrevet om før her på bloggen fikk jeg da bare høre at jeg var en grenseløs mor som ikke hadde tydelige nok tilbakemeldinger til mitt barn.

Etter hvert som tiden gikk, Ble jeg mer å mer oppmerksom på at hun ikke hadde noe forhold til klokke eller tid. Om det var formiddag, ettermiddag eller forskjellen på 5 minutter og 2 timer. Vi hadde masse bøker, dataprogram (dette var før appenes tid) og klokker laget i papir med løse visere, vi jobbet utrolig mye med det, men det gikk bare ikke inn. Det var helt tydelig at hun ikke forstod.

Hun slet i matte og fikk i en kort periode litt ekstra hjelp i matteundervisningen. Dette var etter diagnosen. Jeg oppdaget etter 6 mnd. at de ikke jobbet med matte, men med klokken ! Nå er jeg klar over at tid og klokke hører inn under mattetimene, men jeg ønsket jo at hun skulle få forståelse for de helt grunnleggende begrepene i matten som ganging og deling. Så etter mye styr fikk vi en avtale med skolen om at vi skulle trene på klokken og de skulle ta seg av grunnferdighetene i matte undervisningen. 
Jeg slet virkelig med å forklare for skolen og PPT at jeg ikke hadde noen tro på at hun noen gang kom til å lære seg klokken. De var ganske rystet over at jeg var så "avslappet" til det. Jeg var absolutt ikke avslappet, for som jeg har skrevet om før i bloggen så er det noen ferdigheter som er nødvendige for å fungere i samfunnet, klokken er en av de. Man skal klare å ta buss, komme presis og vite når man skal legge seg etc. MEN jeg har en tanke om at hvis vi har prøvd å lære dette inn over mange år og det ikke går inn, selv med ulike tilnærmingsmåter - så hjelper det ikke å fortsette med det som ikke fungerer, da må man tenke nytt.
Jeg fokuserte på den digitale klokken. På hvilke tall som skulle stå der før hun skulle gå til skolen, hvordan de tallene i bussruten passet inn etc. Vi la opp til et lite alarmsystem. Telefonen hadde alarm som varslet når hun skulle gå å kle på seg. Dette høres jo bra ut, men vi var ikke over frustrasjonene...

En veldig positiv egenskap med Asperger er evnen til fokus.
Det å jobbe med noe eller holde på med noe uavhengig av hva som skjer rundt. Men ulempen er at dette, ihvertfall for min jente også betyr at når hun pusser tennene så har hun fokus på det, så at alarmen sier at hun skal gå, eller at jeg roper at hun må gå- lett kan oversees :-) "Jammen jeg må pusse tennene ferdig?", det at bussen går er helt urelevant. Slik er det i mange situasjoner og vi har derfor havnet i svært stressende situasjoner for mor i hvertfall :-) Hvor jeg må sørge for at ting skjer i rett tid. En beskjed er ikke nok. Man må tenke over hvordan den gis og. Min bedre halvdel har en tendens til å si " nå må du skynde deg"...det fungerer dårlig, hun har ingen oppfatning om hva det betyr. Man må si, "nå må du gå med en gang".

Vi har vel alle vært i flytsonen hvor vi mister følelsen for tid og sted, men at man skal være i den hele dagen :-) Det er vel litt mye.  Men vi har spøkt sammen om at hun kan bli instruktør i Mindfullnes, siden hun er så avslappet med tiden.

Men spøk til side, det kan bli veldig stressende for omgivelsene. Men dersom vi tillater oss å følge hennes tidsforståelse og fokuserer like mye som hun gjør på detaljer i naturen og ellers, så vil vi oppdage så mye som vi ellers ville gått glipp av.
De gangene hun viser sin verden og hva hun ser for meg, så opplever jeg det som like magiskt hver gang. Jeg klarer ikke alltid å se disse tingene selv. Så som så mye annet med diagnosen er fordelene større enn ulempene.
PS: Ser dere nøye på treet eller ser dere bare et tre :-)







5 kommentarer:

  1. Vi har en sønn på snart 11 med Aspergers og opplever akuratt de samme frustrasjonene som du beskriver! Det er kanskej litt flåsete å si, men det var godt å lese det du skriver... godt fordi jeg ikke er alene om å oppleve det slik, godt fordi det er andre i samme båten.... Takk for at du delte!

    SvarSlett
  2. Ingen årsak. Jeg møter mange med denne utfordringen. Likevel får vi ikke hjelp eller veiledning på det fra "fagpersoner" synes jeg. Hvorfor er det slik og hva kan man gjøre. Hadde nok vært godt for flere med veiledning på det.

    SvarSlett
  3. Jeg vil så gjerne høre mer fra deg, og lurer på hvordan det gikk med jenten din på ungdomsskolen og videre. Har du skrevet mer et annet sted? Mvh Siri

    SvarSlett
  4. jeg ville også gjerne hørt mer. Har selv en datter på snart 16 som skal til utredning nå.

    SvarSlett